Til nr. 179 Til GA-index  
 

Bussturen


BussjåførForrige torsdag skulle jeg besøke min mor, noe jeg prøver å få gjort minimum én gang i måneden. Jeg synes det er fett å besøke mutter'n, og siden jeg på godt norsk er en fuckings junkie som enhver mor ville vært en smule bekymret for, hva angår mitt ve og vel, og jeg har droppet ut av både skole, karriere, jobb og så godt som alle menneskelige relasjoner, synes mutter'n det er fett å få besøk av meg. Mutter'n lager vafler mens jeg smugrøyker tjall, junker min kjære heroin, noe jeg må gjøre for å unngå abstinenser.

På grunn av forbruket mitt er det bare når jeg har minimum 2-3,000 til rådighet at jeg kan ta turen. Dette har jeg dessverre ikke spenn til hver dag, så når byråkratiet byr meg et brev og ber meg besøke banken, beveger jeg meg dit, bytter giroen mot bankens nystrøkne sedler, baner meg forbi gamle tisper med vesker hvor penger tyter ut av, gidder ei ense det eller hva alt er, må finne ei kran (et sted å handle heroin). Fort gjort, alt er i boks, gjenstår bare en drøy 2-3-timers busstur. Framme ved bussterminalen steller jeg meg i kø for å slå ihjel 5-6 minutter samt forsikre meg om hvilket spor bussen tar av fra.

Da skjer det. To “personal security”- vektere stopper meg og spør hvor jeg har tenkt meg. Jeg sier som sant er at jeg skal med bussen til Toten. Svinas svar er sagt med utilslørt falsk høflighet (med jævla spydige undertoner): “Tror ikke du slipper inn på bussen.”
“Hvorfor ikke?” sier jeg.
“Fordi du er narkoman, du er rusa, sier en av dem.
"Jeg er ikke rusa, jeg er rusbruker, men la oss si at du har rett; at jeg er så fuckings rusa. Er det ikke da bedre at jeg kjører kollektivtransporten isteden for selv å ha steine øyne på veien og ustødige hender på rattet. Jeg vil tro at jeg på dette spesifikke punkt har fuckings rett."
Den ene av de to rødkledde fascistene gjentar:“Jeg tror ikke sjåføren vil slippe deg på.”
“Neivel, da får det vel bli opp til sjåføren å avgjøre det selv”, sier jeg (og regner med at denne diskusjonen er over).
“Nei,” sier vekteren.
“Hva,” sier jeg.
“Hva faen skal dette bety? Dette er ikke din arbeidsoppgave.”
“Jo, du er uønsket her, vennligst gå,” ytret den snakkesalige av de to grisene og styrte meg mot utgangsdøra. Siden jeg hadde noen gram heroin og litt hasj på meg, gjorde jeg ingen fysisk motstand, for vektere elsker å ringe snuten. Jeg tok min dritt og gikk forbannet som en Guds vrede eller fuglen som oppdager omelett i stedet for babyfugler i sitt rede. På vei vekk fra fascistenes paradis, roper jeg til alle jeg går forbi: “Rødkledde fascister hiver ut passasjerer uten grunn.”
Jeg føler at jeg må opplyse folk om hva slags makt som gis bort til idioter, bare en stygg uniform passer dette gjør selvfølgelig vekterne forbannet (og jeg ønsker dem alle til helvete fulle av kulehull).

Stop "Du er uønsket her, vennligst gå!"

 

Dermed må jeg bevege mine forbannete ben mot Oslo S for å ta toget, dette er noe kjipt siden jeg ikke har den samme avtalen med togfolka som jeg har med bussfolka på Ttotenekspressen, men jeg må prøve, så jeg setter meg godt til rette på et tog til Gjøvik, og mens jeg venter på en konduktør, sovner jeg. Da jeg våkner titter jeg ut av vinduet og oppdager til min overaskelse at jeg er på. Da jeg noen kvarter før hadde steget om bord i toget steg jeg på i den tro at konduktøren ville utvise et snev av medmenneskelige kvaliter (og utsette oppgjøret for turen til vi hadde fulgt disse skinnene inn i Ronni le Tekrø-land (gitargud). Hvor min mor ville stått klar m/spenn for fyrbøtern’s anstrengelse (oppgjøret + klem, velsignelse og smørbukk til denne konduktøren fra NSB for hans evne til å til å tro på hennes skyteglade, pengeløse sønn), men fult så lett var det ikke ment å bli, konduktøren var slett ikke interesert i å ta mitt ord for god fisk, og mente jeg skulle ha spurt før jeg entret toget eller på en tidligere stasjon så konduktøren ville sluppet å være så urimelig og få så dårlig samvittighet som han ikke fikk da han sparket meg ut i snøføyken og dermed ble den andre konduktøren (den første ikke nevnt eller hvordan var det, nevnte jeg den første og utelot nummer to, det samme kan det være de var begge kledd i den samme uniformen og kunne om jeg ikke hadde vist bedre vært den samme person) som hev meg ut av et tog denne fordømte dagen.

Da jeg hadde børstet av meg snø og hadde tenkt til å komme meg kan hende på beina oppdaget jeg til min overraskelse og forskrekkelse at jeg hadde glømt det verste en junkie på vei fra Oslo til Toten kan glømme på en søndag: gratispose med sprøyter, jeg hadde i all min hast, min stupiditet og mitt stuk, til og med glømt å ta med noe som i det hele tatt kunne minne om en sprøyte. Faen, tenkte jeg, fordømt tenkte jeg, mens jeg sto og forbannet en gud jeg ikke tror på, ei aldri har bedt aftenbønn til, men isteden for å, feks, legge meg ned for fryse,og fryse til døden sakte, men sikkert som en varm hånd som griper om en kald, påtent kinaputt går fra kulde til varme da dødens eksplosjon etter 2,7 circus sekunder inntreffer.uten en lyd.Uten en lyd (BORTSETT fra 66 desibels tinnituss feedbacken i huet mitt) tørket jeg en benk fri for snø og satte meg ned og rullet en joint som jeg drysset litt heroin over (grunnet fiasko´n med den faens sprøyteposen) før jeg slikket på den og rullet den isammen og røyket den. I løpet av disse minuttene observerte jeg en mer en middels stor spark (et sparkeapparat med skinner som er et helt fett nok framkomstmiddel på snø, is og skara) noen meter fra mitt skeve blikk. Jeg reiste meg igjen og sjekket på togtabellen bak meg hvor jeg befant meg i geografien: Bleiken leste jeg, aldri har jeg hørt om dette landsens sted, og jeg håper jeg aldri trenger å høre om det igjen, men ut av togtabellen leste jeg noe tilsynelatende positivt: Fra Bleiken til Eina som var min destinasjon skilte det bare 7 togminutter, og nå hadde jeg en spark. Jeg så at om jeg skulle gjøre som jeg tenkte, d.v.s å følge retningen som togskinnene la opp til, måtte jeg sparke inn i svarte skauen, og derfra oppover. Jeg sa til meg selv, skogen er udsedvanlig vakker om natten, og alle oppoverbakker er dømt til å bli det motsatte. Det siste fikk jeg fort rett i, etter en 50 meters stigning snudde bakken enden til, og jeg raste nedover på en skinne gjennom svingene. Jeg hadde ikke mer enn en 2 meters sikt, men jeg raste nedover i en for meg passelig fart i flere minutter inntill den gjorde det alle bakker gjør, den flatet ut, det var da jeg så lys, billys og som gammel haiker strakk jeg ut min tommel i ren refleks.han slapp meg inn i på passasjersiden og spurte hvor jeg var på vei. Jeg sa som sant var at jeg var på vei til Toten og spurte om jeg var på rett vei. Vel det kan du vel si på en måt,e sa den trivelige bonden, men en 200 meter nedi høgget ville snøen ha rukket deg til livet. Da var det flaks du møtte meg sa bonden. Enig sa jeg. Hva med sparken din? sa han. Drit i den, den er ikke min, sa jeg.

Det er ikke stort mer å si. Han tok med sparken, han kjørte meg et stykke på vei, lånte meg telefonen så jeg motvillig fikk ringt en taxi, tok taxien hjem til muttern hvor min mors samboer noe motvillig betalte den altfor dyre taxiregningen. Nå var jeg glad for å være hjemme og etter en flaske kirsebærlikør kjente jeg søvnen tok min hånd. I det dem bredde pleddet over meg, tenkte jeg, i morgen skal jeg på apoteket og kjøpe meg sprøyter. God Natt

Svein Svada