Til nr. 180 Til GA-index  
 

Anti Fascist ActionAutonomi og anarki

Zapatistene i Chiapas i Mexico er den mest kjente revolusjonære bevegelsen som har benyttet autonomitanken i sin politiske kamp. Hvilke likheter finnes det mellom zapatistene og de autonome i Europa? Og hva er egentlig autonomi? Zapatistbevegelsen har i stor grad blitt sett på som et urbefolkningsopprør mens dagens europeiske autonome i stor grad blir sett på som en slags subkultur rundt diverse okkuperte ungdomshus og bydeler rundt om i Europa.


Denne utbredte oppfatningen er langt fra dekkende, og revolusjonær autonomi som strategi og bevegelse rommer langt mer enn dette og har et potensiale som en viktig revolusjonær kraft. Autonomi betyr frihet fra autoritet fra utsiden og en autonom betyr en som lever etter egne lover og regler. Her må man dele opp i nasjonalistisk autonomikamp som går ut på å oppnå økt regionalt selvstyre på grunnlag av etnisk/språklig/kulturell tilhørlighet og den revolusjonære autonomikampen. For at denne oversettelsen av autonomi skal være dekkende for den revolusjonære autonome bevegelsen må man tilføye det revolusjonære sosialistiske aspektet. Autoriteten fra utsiden er både nasjonalstatene og det kapitalistiske verdenssamfunnet som omfatter hele kloden, og de autonome lever etter de lover og regler man selv lager innenfor de autonome sonene og utenfor både nasjonalstatens og kapitalismens lover.
Zapatistenes hær EZLN ble stiftet i 1983 da aktivister fra den mexicanske bygeriljagruppen FLN (Fuerzas Liberacion Nacional - De Nasjonale Frigjøringsstyrkene) dro til Lacandonajungelen i det sørøstlige Chiapas. De bosatte seg i de mest marginaliserte urbefolkningsamfunnene i Mexico som hadde kjempet en kamp både mot de spanske conquistadorene og den mexicanske staten i fem århundrer. Flere revolusjonære bondeorganisasjoner i Chiapas hadde siden Emilio Zapata ble snikmyrdet av sine motstandere i 1919 prøvd å kjempe mot de lokale storgodseiere og deres støttespillere i Mexico City uten hell. På åttitallet var det i Chiapas fortsatt flere politiske drap daglig, jordokkupasjoner og opptøyer. De manglende framskrittene til de etablerte bondeorganisasjonene ga EZLN et godt rekrutteringsgrunnlag og geriljaen kunne bygge seg opp i relativ ro og fred. Subcommandante Marcos, EZLN’s kjente talsperson, har uttalt at han lærte seg å lytte i denne perioden, han som mange andre revolusjonære fra de store byene i Mexico kom til Chiapas med veldig steile ideologiske oppfatninger, de fleste tilhørte den marxist-leninistiske eller den maoistiske skolen. De lærte seg raskt at hvis de skulle spille noen avgjørende rolle i denne nye geriljaen måtte de rette seg etter urbefolkningens politiske krav, lære seg å kjenne deres språk, religion og kultur. Bevegelsen beveget seg i en frihetlig retning hvor maya-indianernes gamle kollektivistiske og direkte demokratiske tradisjoner ble innkorporert i de EZLN-kontrollerte sonene. ”Å styre gjennom å adlyde” lyder et mayaprinsipp om landsbyens folkevalgtes oppgaver og plikter.

EZLN kjøpte relativt små mengder våpen og rustet seg sakte, men sikkert opp gjennom hele 80- og starten av 90-tallet. Den stadig økende nyliberale mexicanske politikken gjorde livet vanskeligere for mexicanske bønder. Mais og andre varer fra USA utkonkurrerte de små produsentene og tusenvis måtte gi opp og selge jorda til de store gårdeierne. Den 1. januar 1994 ble NAFTA-avtalen (frihandelsavtale mellom Mexico, USA og Canada) en realitet og denne dagen gjorde zapatisthæren opprør. Ca. 3000 dårlig bevæpnede urbefolkningskrigere klarte à ta kontroll over store deler av Chiapas og ydmyket den mexicanske hæren. De måtte imidlertid trekke seg tilbake etter to uker med harde kamper og et ukjent antall døde. Zapatistenes opprør, i motsetning til de fleste andre revolusjonære oppstander, var ikke et forsøk på å gripe makten i Mexico, og heller ikke et forsøk på å rive Chiapas løs fra den mexicanske staten. Det zapatistene ville oppnå var å få oppmerksomhet rundt urbefolkningsspørsmålene, sin elendige livssituasjon og de voldsomme økonomiske og kulturelle konsekvensene NAFTA-avtalen og nyliberalismen har for urbefolkningen. New York Times kalte zapatistopprøret i 1994 for verdens første post-historiske revolusjon.

Maya-tegningZapatistenes løsning ble å danne egne revolusjonære autonome kommuner utenfor den uansett så å si fraværende mexicanske staten hvor de lagde et gratis helsesystem og et skolesystem hvor elevene lærer på sine egne språk, lærer historie og samfunnskunnskap fra urbefolkningens perspektiv og andre fagfelt som er praktiske for deres egen hverdag som er utrolig langt unna og annerledes den i Mexico City hvor de offisielle lærebøkene lages. Ideelt sett skal disse revolusjonære kommunene være frisoner utenfor kapitalismens økonomiske og kulturelle påvirkning. De autonome kommunene gikk i 2003 igjennom en forandring hvor skillet mellom den hierarkisk organiserte zapatisthæren EZLN og zapatistenes sivile samfunn ble tydeligere. De 32 revolusjonære autonome kommunene er i dag organisert under fem forskjellige ”caracoler” (sneglehus) og i hver caracol er det en såkalt ”Juntas de buen gobiernos” (Juntaen for de gode regjeringer). Disse gode regjeringene er rullerende regjeringer med representanter fra de forskjellige landsbyene tilhørende de forskjellige caracolene. Disse representantene er valgt direkte i landsbyen og kan trekkes tilbake hvis landsbyen er misfornøyd, landsbyene har i tillegg egne møter om de viktigste politiske sakene og representantene i caracolen må gjøre det landsbydemokratiet har avgjort (styre ved å adlyde). Regjeringen byttes ut hvert tredje år. Konsensusprinsippet gjelder på papiret, men jeg kan ikke bekrefte om det fungerer i praksis. Zapatistkampen har nådd mange av sine egne mål og EZLN har ikke selv tenkt å ta makten i Mexico, men til tross for dette er bevegelsen i aller høyeste grad revolusjonær og har lansert en kampanje i Mexico og verden som et forsøk på å lage en ny revolusjonær internasjonal grasrotbevegelse mot kapitalismen: ”vi vil samle alle de som kjemper”. Det som skiller zapatistene kraftig fra de fleste marxister er at de ikke ser på seg selv som en nødvendig avantgarde som skal lede massene til revolusjon eller som en bevegelse som besitter en ideologi som er best for alle, zapatismen har oppstått fra zapatistenes virkelighet og er en udogmatisk og praktisk tilnærming til en form for frihetlig sosialisme. Poenget deres er at alle må lage en tilnærming til sosialismen ut fra sin egen kultur og daglige virkelighet.

De autonome

Den europeiske autonome bevegelsen oppstod under helt andre forhold, i en annen tid, og eksisterer i dag både i en helt annen form og annen situasjon enn zapatistbevegelsen. Til tross for dette er det mange interessante likheter mellom de to bevegelsene som gjør at jeg vil sette dem i en slags lik ideologisk bås. De autonome er spesielt utbredt i Europa, men finnes i relativt like former over resten av verden også, spesielt høy- eller mellominntektsland som USA, Mexico, Brasil, Chile, Australia, Canada med flere. De autonome prøver i likhet med zapatistene å skape selvstyrte revolusjonære soner utenfor det kapitalistiske samfunnet hvor man kan drive med kultur og politikk og prøve ut alternative styresystemer. Dette sees på som viktig både for å skape soner hvor kultur kan skapes uten at penger påvirker eller ødelegger skaperkraften. På de autonome ungdomshusene er en av hovedoppgavene å skape et tilbud for unge som ikke er styrt av pengeinteresser eller statens/kommunens politiske byråkrati, som de autonome mener dreper ungdommenes egne initiativ. I tillegg til dette er prinsippet om flat organisering, direkte demokrati og total likhet mellom de forskjellige aktivistene meget viktig i alle de autonome miljøene. Det er varierende hvor godt dette fungerer i praksis, men man får utprøvd revolusjonære organiseringsmetoder som kan vise seg å bli en meget viktig erfaring. Mange (inkludert mange autonome selv) begrenser den autonome bevegelsen til kun å omfatte miljøene rundt autonome og okkuperte ungdomshus og bokollektiv, gjerne med tilknytning punk og hardcorebevegelsen. Disse miljøene er en viktig del og i mange land relativt sterke og dominerende (deler av Øst-Europa, Italia, Baskerland, Katalonia, Tyskland), men autonomibegrepet strekker seg imidlertid lenger enn det. Opprinnelsen til den autonome bevegelsen kommer fra Italias autonome på 60-tallet som brøt med fagforeningsledelsen sin, dannet egne organisasjoner og begynte å streike ulovlig, okkupere og opprette arbeiderstyrte fabrikker, sluttet å betale husleie og strømleie, og gjennomførte andre militante aksjoner og demonstrasjoner.

Deler av økologibevegelsen tilhører i større og mindre grad den autonome bevegelsen, man har byøkologiske prosjekter som Svartlamon i Trondheim, Christiania i København og økolandsbyen i Hurdal hvor det har blitt gjort forsøk på å opprette egne samfunn med direkte demokrati med konsensusprinsipp, og egne lover utenfor det etablerte. Disse prosjektene med røtter til hippie- og frikertiden på 60-70-tallet har dessverre blitt noe selvsentrerte, lite utadrettede og inaktive, men kan absolutt revitaliseres både internt og utad. Det som skiller de økologiske delene av bevegelsen fra resten er ofte at de er mindre enhetlige, prinsippelt pasifistiske og mindre utadrettet i sin politiske kamp.

Hold byen renAFA-bevegelsen (Anti-Fascistisk Aksjon) i sin moderne form er et barn av den autonome bevegelsen. Denne organisasjonen skal i hovedsak bekjempe fascister med militante og andre midler, men har i flere land, spesielt i Sverige, utviklet seg til á bli en antikapitalistisk føderasjon av autonome med et frihetlig sosialistisk utgangspunkt. AFA har blitt samlepunktet for den autonome bevegelsen i mange land, spesielt land hvor man ikke har autonome sentre. Grunnen til dette kan være AFAs beslektede bruk av militante virkemidler og AFAs konsise og lettfattelige innfallsvinkel til sosialismen. Denne relativt udogmatiske, konsise og lettfattelige innfallsvinkelen er felles for de autonome og zapatistene. Til tross for at bevegelsene har både sine ideologer og et visst fokus på ideologi er hovedfokuset på praktisk aktivitet, noe som appellerer til mennesker og samfunnsgrupper den tradisjonelle venstresida ikke klarer å fange opp.

Anarkisme?

Zapatismen blir av mange regnet som en utgave av anarkismen. Emilio Zapata, revolusjonshelten bevegelsen er kalt opp etter, var selv meget influert av anarkismen og anarkistiske tenkere. Den autonome bevegelsen i Europa er også svært influert av anarkisme, ikke minst er de fleste aktivistene anarkister fra forskjellige retninger. Zapatistenes sivile samfunn er utvilsomt organisert på en måte de fleste anarkister ville gått god for, men det finnes åpenbare forskjeller også: EZLN (hæren) er organisert som en regulær hær med kommandanter, offiserer og menige, de menige har ikke mulighet til å stemme på sine overordnede og de samme kommandantene har sittet på toppen siden åttitallet. Zapatistene er nasjonalister, de ser på seg selv som mexicanere og flagger alltid med det mexicanske flagget sammen med det svarte og røde zapatistflagget. Et av deres mål er at Mexico skal erklære seg som en multietnisk stat og dermed anerkjenne mayaindianerne og alle de andre 25 millionene med mexicansk urbefolkning som ekte mexicanere. Mange anarkister vil nok også ha problemer med den totale enigheten utad som preger zapatistbevegelsen, ingen kan uttale seg motstridende hvis en felles beslutning er tatt. Dette merkes når man skal gjøre intervju med zapatister, man merker at folk er redde for á si feil ting. Også svært mange av de autonome miljøene er preget, som zapatistene, av en litt mer ”leninistisk” linje i forhånd til verden utenom, med at de også framstiller seg selv som en totalt enig gruppe utad, mens miljøet internt er splittet mellom forskjellige meninger, noe som kan resultere i noe usikre, forsiktige og skeptiske uttalelser og et generelt forsiktig og avvisende forhold til pressen. Denne tilsynelatende enigheten til verden utad er en sikkerhet. Spesielt i særlig vanskelige situasjoner kan man unngå at noen innad røper interne uenigheter eller planer, og enigheten er viktig i form av å vise felles styrke. Maskeringen er en viktig del av både zapatistenes og de revolusjonære autonomes strategi. Zapatistenes forklaring på maskeringen er at alle er en og en er alle, derfra slagordet ”Todos somos Marcos” (vi er alle Marcos), en markering av at alle zapatister er like. Dessuten er sikkerhetsaspektet svært viktig. Mange landsbyer er fortsatt dominert av paramilitære høyreekstreme grupper og mange må skjule seg når de deltar på zapatistaksjoner, møter etc. Dessuten er det viktig at soldater og spesielt offiserer og kommandanter i EZLN ikke blir identifisert. De militante autonome i Europa bruker maskering og svarte klær i demonstrasjoner av lignende grunner som zapatistbevegelsen, man unngår at organisatorer eller enkeltpersoner som gjør noe ulovlig etter statens lover blir plukket ut og identifisert av politiet og dermed kan straffes eller overvåkes. Dessuten er problemet med at fascister overvåker demonstrasjoner en grunn til at mange autonome maskerer seg, spesielt er dette viktig for autonome i Russland, andre østeuropeiske land, Tyskland og Sverige hvor man har spesielt alvorlige fascistproblemer og utallige eksempler på at aktivister har blitt banket opp eller drept av fascister.

De spanske anarkistene begynte å bygge revolusjonære samfunn med en gang de hadde makt og mulighet til det da den spanske borgerkrigen startet i 1936. I stedet for å se på revolusjonen og det revolusjonære samfunn som et slags paradis i den neste verden, som et parti skulle bygge når tiden var inne, tok de makten i egne hender og organiserte seg slik de selv mente det var fornuftig og rettferdig. Denne revolusjonen ble knust av Kommunistpartiet, den borgelige regjeringen og i siste instans fascistene, men denne ideen lever videre i beste velgående i dag. Tanken om å skape og prøve ut revolusjonære systemer og samfunn utenfor, men samtidig innenfor dagens kapitalistiske system, er en viktig del av den revolusjonære kampen. Man får vist fram alternative systemer som faktisk fungerer samtidig som man lager frie soner utenfor kapitalismens klamme rammer.

Organiser!

Den autonome er i likhet med den anarkistiske bevegelsen relativt dårlig organisert, man har et uformelt samarbeid og en sterk intern solidaritetsfølelse, men nesten ingen formelle sterke nettverk eller føderasjoner, med AFA og ¡Ya Basta!, Anarchist Federation pluss noen velfungerende syndikalistiske fagforeninger som noen få unntak. Hvis den europeiske autonome bevegelsen og verdens anarkister virkelig har noe å lære av zapatistene så er det å organisere seg. Zapatistene organiserer seg godt, men noe rigid av nødvendighet og desperasjon. De var i en krigssituasjon, noe man ikke er i noen av dagens europeiske land. En slik organisering er heller ikke nødvendig eller hensiktsmessig i Europa i dag, og enkelte ting innenfor zapatistenes modell skal man absolutt være kritisk til. Men den udogmatiske tilnærmingen til sosialismen/anarkismen og evnen de har til å ikke henge seg opp i små ideologiske og politiske detaljer, slik at de faktisk får gjort store og konkrete ting ikke bare for seg selv og sin egen fattige befolkning, men også globale initiativ for hele venstresiden, er noe man bør beundre og lære av. Skal verden forandres der hvor urettferdigheten er størst må den også forandres der hvor pengene og makten er sentrert og foreløpig er det fortsatt i Europa og USA.
Fremveksten til de nye supermaktene Russland og Kina med få eller ingen demokratiske tradisjoner, i tillegg til USAs og Europas autoritære vending etter 11. september, gjør nødvendigheten av en sterkere og bedre organisert anti-autoritær bevegelse på venstresiden mer og mer aktuell. Den autonome og anarkistiske bevegelsens utfordring blir å overvinne sine sekteriske og dogmatiske sider for å danne en felles bevegelse som kan markere seg sterkere internasjonalt og påvirke samfunnet i mer frihetlig retning.

Subcommandante Marcos fikk en gang spørsmålet: Er dere anarkister, sosialister eller kommunister? Han svarte ”Vi er bare rebeller”.

Anti-autoritære rebeller i alle land foren eder!

Frode Nystuen

Solidaritet med Ungdomshuset