Til nr. 182 Til GA-index  
 

Hverdagsrasisme og politisk korrekthet:

Et groteskt ekteskap

Anklagene lyder som ville skrik: ”Du er jo rasist!” ”Nei, det er du som er politisk korrekt avstumpet i hodet!” Dog er hverdagsrasisme og politisk korrekthet ikke gjensidig utelukkende størrelser; snarere tvert imot. Akkurat nå er vi i Norge inne i en negativ spiral hvor disse to fenomenene forsterker hverandre og gjør forholdet mellom den etniske majoriteten og minoritetene stadig surere. Strømmen må snus før vi trekker hverandre ned til uante dybder av lavmål. Men dette krever at vi kan holde to tanker i hodet på en gang.


Å være neger i Norge

SommerbrunTidligere i år: Demonstrasjon på Youngstorget til støtte for Ali Farah, mannen som ble slått helseløs av entilfeldig pøbel for så å bli forlatt etter å ha blitt kalt ”svin” av helsepersonellet, samt for Obiora, mannen som ble drept(!) av Trondheim-politiet.

To morbide brudd på hva folket forventer seg av sine offentlige tjenester, med svarte som ofre i begge tilfellene. Vi protesterer mot at dette skjer, vi vil ikke la det gå ubemerket hen. Hva får et ambulansepersonell til å opptre så til de grader uprofesjonelt og umenneskelig? Oppmøtet er relativt bra, i aktivistsammenheng. Men hvorfor når ikke denne begivenheten inn til større deler av byens befolkning, hvorfor forblir det en sak hovedsakelig for aktivistmiljøet? Vi husker fakkeltogene landet over da Benjamin Hermansen ble tatt av dage av et par forvirrede nazi-ynglinger. Det kunne man reagere mot, reinspikka rasisme. Hvorfor vil man ikke ta like stort tak i Obiora- og Ali Farahsaken? Uansett hvor tragisk og jævlig Hermansen-drapet var, skulle man kanskje tro at offentlige overgrep/misgrep av slikt alvor som i årets saker var mer presserende å rette opp, viktigere å ta et oppgjør med, enn et par skarve nazister ingen liker (og som rettsvesenet straks fikk tatt hånd om i alle fall)?

Folk har vegret seg mot å se noe inn i disse sakene. Det er en fornærmelse mot det norske folk å skulle se noe mer enn isolerte tilfeller i dem, å skulle antyde at de sier noe om forholdene her i landet, at de angir en tendens som det er grunn til å skrike opp om. Tendensen til å se svarte mennesker som farlige forbrytere eller som umoralsk skitt. Tendensen til å behandle et menneske forskjellig ut i fra ytre karakteristika. Folk vil ikke høre det. ”Vi er gode nordmenn, vi har tatt imot somaliere og krigsofre, vi er ikke rasister. For en utakknemlighet å kritisere vårt storsinn.” ”Ali Farah hadde neppe fått ambulanse i Somalia, hadde han vel?” ”Nå begynner vi nordmenn å bli mektig lei av all denne politiske korrektheten som vi tvangsfores med. Vi er ikke rasister, men vi klarer ikke flere somaliske gangstere og voldtektsmenn.” ”Er det rart vi ikke kan omgås våre nye landsmenn, slik som de til stadighet vil begrense handlefriheten vår?”

Men aktivistene hevdet aldri at nordmenn flest gjerne dreper en neger på gata. Poenget i Ali Farah-saken var at ambulansepersonellet oppførte seg på en uforsvarlig måte som avkrevde reaksjon, (og hadde det vært et blekansikt som var blitt forlatt på denne måten hadde man også reagert med harme), og at man etter å ha bevitnet en slik episode spør seg: Hvorfor skjedde dette? Er det slik at Ali Farah straks ble tatt for å være et problembarn og en trussel fordi han var somalier, og at dette fikk helsepersonellet til å miste besinnelsen og dømmekrafta? I så fall må saken tolkes som et eksempel på rasisme i praksis. Og i så fall kan man ikke støtte Ali Farahs kone Kohinoor Nordbergs aksjon høyt nok. Ingen kan vite hva som foregikk i hodene på ambulansepersonellet (bortsett fra dem selv), men deres (mangel på) handlinger var alvorlige nok til at de ikke kunne få gå usett forbi.

 Indirekte rasisme? Jeg ønsker å presisere: Slik episoden skissertes i forrige avsnitt, dreier det seg ikke nødvendigvis om uttalt, ideologisk fundert rasisme. Vi trenger ikke tro at disse ambulansefolka er gjennomførte rasister i alle situasjoner i livet for å anerkjenne det de gjorde som rasistisk praksis. Ambulansefolka kan godt være vennlige karer som ellers ikke har problem med å omgås både blåmenn og rødhuder. De trenger på ingen måte å være bærere av en ideologi som hevder rasemessig overlegenhet. Muligens gjør vi dem en stor urett om vi kaller dem rasister. Det forhindrer ikke den bange anelsen om at det der og da, i Sofienbergparken, manifesterte seg en rasistisk praksis. En mann ble ikke behandlet som en fullverdig borger, og årsaken var hans somaliske utseende. Om grunnen ikke var direkte rasisme (noe vi ikke kan vite), må vi tillate oss å spekulere i begrepet indirekte rasisme. Indirekte rasisme ligger i forhold som, selv om de ikke hviler på en direkte rasistisk forståelse, medfører forskjellsbehandling på grunnlag av (såkalt) rase i praksis.1 Holdningen ambulansegutta utgydde: ”Vi ser en somalier i Oslo, han har vært i slagsmål, ergo er det en sak for politiet, ikke for helsepersonellet.” ”Ser vi en svarting komme opp i problemer i Oslo, har han nok seg selv å takke, og har ikke krav på vår hjelp.” Er ikke dette nok til å spørre seg om raseproblematikk er inne i bildet? Er ikke dette forskjellsbehandling på grunnlag av rase?

 Hverdagsrasismens skalkeskjul

 Mye tyder på at det ovenstående er en riktig beskrivelse av Ali Farah-saken. At man da påpeker et slikt tilfelle av rasisme, om enn kanskje (og her bør man nok la tvilen komme tiltalte til gode) rasisme av en indirekte art, er ikke å henfalle til politisk korrekthet. Det er ikke å lukke debatten ved å kreve fritak for indignerende yrtinger. Det er å peke på en praksis som i verste fall krever liv! Den type indirekte rasisme det her er snakk om, som vi gjerne kan kalle hverdagsrasisme, og politisk korrekthet er heller ikke gjensidig utelukkende størrelser. Det er ikke slik at forekomsten av den ene i et samfunn demper forekomsten av den andre. Snarere tvert imot. Etter at den politiske korrekthet for alvor har begynt å gjøre seg gjeldende innenfor rasismedebatten i Norge, har den gitt ved på bålet for hverdagsrasismen. De siste årenes press mot ytringsfriheten og krav om sensur har som seg hør og bør satt folk i kampstemning mot politisk korrekthet, men det synes dessverre som om man i kamprusen også mister målet av syne og forveksler venn med fiende. Hverdagsrasismen får slippe til der den ellers aldri ville blitt tolerert. Liksom den politiske korrektheten har funnet sin grobunn i misforstått antirasisme, spirer nå hverdagsrasismen under dekke av kampen mot politisk korrekthet. Når et tilfelle av virkelig rasistisk praksis viser seg, som i Ali Farah-saken, tas reaksjonene for å være politisk korrekthet.2 Men å kalle Kohinoor Nordbergs aksjon for politisk korrekt, eller omvendt rasistisk, blir i lys av saken fullstendig perverst.

Politisk korrekthet

 Dette kommer fra en skribent (undertegnede) som er svært uroet av politisk korrekthet blant så vel minoritetsforkjempere som feminister. Politisk korrekthet er et virkelig problem, og et alvorlig sådan. Forestill deg et samfunn hvor man ikke får fornærme verken afrikanere, jøder, arabere, kvinnelige muslimske lesber, transvestittiske fargede krøplinger med spiseforstyrrelser osv. Man ender opp med en svært tam omgangsform hvor ”normalitet” blir det avgjørende kriteriet for mellommenneskelig respekt. Det som hevdes å være respekt for mangfold blir gjennom sin autoritære knebling av utenforstående selv den største trussel mot mangfoldet. Ingen kan være unormale i andres øyne, ingen kan være spesielle. Alle er like ”normale” som alle andre. Det er denne tendensen jeg frykter ved den politiske korrektheten, langt mer enn paranoide skrekkfantasier om islamistiske statskupp i Vesten (som nasjonalronkerne gjerne maner frem).

I norsk sammenheng er det viktig å påpeke at det ikke er tegn på rasisme når folk spontant reagerer mot begrensninger i språket eller mot tukling med åndsverk. Heller ikke er det rasisme å kritisere religiøse doktriner og/eller praksis. Om denslags påstander vinner hevd, lider vi under politisk korrekthet på sitt mest avskyelige. Å ville stoppe slike diskusjoner av respekt for den gjeldende minoritet, er å gi minoriteten monopol på diskusjonen av egne verdier. Å nekte sine medmennesker en mening om ens egne aktiviteter kan kun bidra til å bygge stengsler folk imellom. 3 Men derfra å se politisk korrekthet i enhver påpekning av rasistiske forhold, enhver mistanke om rasisme i praksis, og selve forestillingen om at en rasistisk praksis kan ytre seg indirekte, som et resultat av frykt eller arroganse snarere enn som uttrykk for en erklært ideologi; det er å bruke motstanden mot politisk korrekthet på en falsk måte. Det vitner om en fullstendig blindhet for hva rasisme er og hvor den tar sin næring fra. Det er å sette opp nye politisk korrekte grenser (på vegne av majoriteten denne gangen), som er ment å hindre, snarere enn å stimulere til, kritikk og opprør. Selvfølgelig vil etniske minoriteter ta dette som et fiendtlig tegn.

Moen 94

To tanker i samme hode

 Dog er jeg overbevist om at slike uslag av hverdagsrasisme ikke kunne fått den samme vind i seilene om ikke den legitime reaksjonen mot politisk korrekthet allerede hadde satt så mange nordmenn i kampstemning mot minoritetskrav og anti-rasistisk propagandering. Politisk korrekthet forer hverdagsrasismen, akkurat som hverdagsrasismen forer den politiske korrektheten. De to vokser ved å spise av hverandre, de er et grotesk ektepar hvis tilværelse går ut på å plage og pine hverandre med nebb og klør. Den politisk korrekte ser rasisme i alt og alle, hverdagsrasisten ser ikke sitt eget tunnelsyn for bare politisk korrekthet. For å komme ut av uføret må vi anerkjenne begge problemene. Vi må ta tak i sammenhengen mellom dem og slåss mot hele faenskapen. Bare slik unnlater vi å gi næring til monsteret vi ønsker å bekjempe. De to fenomenene er ikke våpen vi kan benytte mot hverandre i kampen, de er hverandres livsgrunnlag. Derfor må vi fra nå av kunne holde to tanker i hodet samtidig.

Den gemene hop er (nærmest per definisjon) aldri først til å hevde nye tanker, så oppfordringen går i stor grad til anti-rasistene (og andre minoritetsforkjempere) selv. Å bekjempe rasisme innebærer også å be den politiske korrektheten dra til helvete. Denne forståelsen må inn i anti-rasistenes egne rekker, ellers dras vi ned malstrømmen fortere og fortere, inntil vi når den fortapte kirkegård på bunnen av hat og fornedrelse. Der stinker det død. (Fotnøtter) 1 Indirekte rasisme kan være av systemisk art. I USA gjør for eksempel bomønsteret (som har røtter i direkte rasistisk praksis) at langt flere svarte lever i urban fattigdom, og følgelig råker i fengsel, enn hvite. Dette stimulerer rasekonflikter. Indirekte rasisme kan også ses på som en slags fremmedgjøring: Når mennesker ikke klarer å relatere til folk med en annen hudfarge grunnet frykt eller arroganse, er det ikke lett å omgås hverandre på gata. En slik fremmedgjorthet overfor mennesker av annen etnisk opprinnelse, gir seg gjerne uttrykk i ”hverdagsrasisme”, forskjellsbehandling uten helt å være klar over det. 2 Mønsteret er kjent fra USA, hvor man på den ene siden kan miste jobben for å ytre seg litt forkjært eller direkte om forholdet "rasene" imellom, og på den annen side rasismen viser seg indirekte i alt fra fengselsvesen og lovverk til byplanlegging. Forsvarer man en åpen og avslappet holdning til førstnevnte problematikk anklages man for å være rasist, og påpeker man den sistnevnte, er det alltid noen rotehuer som stempler deg ”politisk korrekt”. Det er en latterlig diskurs å ta del i. 3 Det er en markant forskjell på å kjempe for muligheten til å definere seg selv / å slippe til med sin egen selvforståelse i offentligheten, og det å kreve enerett på en slik fremstilling. Kort sagt er det dette som skiller frihetlig minoritetskamp fra totalitær anlagt politisk korrekthet. Tar man dette poenget, forstår man hvor jeg vil med denne artikkelen.

Lothar Langpanne
Raseren teoretiker

Videre lesning:

 Fahrenheit 451 av Ray Bradbury
 The Black Album av Hanif Kureishi
 Radical Chic & Mau-Mauing the Flak Catchers av Tom Wolfe
 The Prisoner of Sex av Norman Mailer