Å rømme er en plikt

18. oktober rømte en fange fra Oslo kretsfengsel. Fordi pressefolkene gjenkjente fangens navn fra sine egne orgasme-oppslag nåen år tidligere, het det i reportasjene ikke "rømt fange", men "den farlige sedelighetsforbryteren Tore Forbord". Politiet minnet om at å hjelpe rømlingen var en forbrytelse og medførte straffeansvar. Alle hans bekjentskaper ble saumfart.

Forbords farlighet ble påengtert og oppgitt som grunn for det ekstraordinære oppbud av letemannskaper. På en bortgjemt avisspalte ved siden av ekstasereportasjene om Forbords rømming, kunne man lese litt av bakgrunnen:

Tore Forbord har i 10 år tigget om psykiatrisk hjelp. De sakkyndige har støttet ham. I stedet er han blitt innesperret og dels satt på isolatavdeling, fullstendig avskåret fra enhver behandlingsmulighet. Selv med den minimale innlevelsesevne som man må forvente av lovlydige borgere, kommer begrepet "rømming" med ett i et annet lys.

 

Den franske filosofen Michel Foucault (særlig kjent for å rette søkelyset mot institusjonsvesenet) skrev i mars en artikkel om rømming i "Liberation".

Siden artikkelen uten videre kan leses som en kommentar til Tore Forbords rømming og rettsvesenets/politietatens forhold til "farlige" individer, gjengir vi den her. (Den er tidligere trykt i fangeavisa Bulletin nr 2/78):

Så vidt jeg vet, straffer loven etter hensyn til denne antatte farlighet menneske for det det har gjort. Men aldri for det det er. Enda mindre for det det eventuelt skulle være, enda mindre for det man mistenker det for å kunne være eller bli.

Til tross for dette ser man nå strafferetten interessere seg mer og mer for "farlige" mennesker, "farligheten" er blitt om ikke en straffbar kategori så i hvert fall egnet til å forandre straffen.

Man er ennå ikke kommet dithen at man er klar til å dømme nåen fordi han er farlig. Men farligheten -- denne illevarslende kvalitet man tilskriver visse individer -- legges nå til selve forbrytelsen. Og gir rett til et tillegg i straffen.

Man holder på å skape en psykologisk forbrytelse: "karakterforbrytelsen". Jeg straffer deg fordi du ikke er slik du burde være.

La oss tenke litt:

  1. Hvis farligheten er en psykologisk kategori blant andre, så skulle den ikke forårsake nåen straff, heller intet tillegg i straffen.
  2. Hvis farligheten er en mulighet til forbrytelse eller forseelse så er det ingen lov som tillater å straffe en enkel mulighet.
  3. Siden siste verdenskrig skal den psykologiske undersøkelsen som er obligatorisk for alle siktede som skal for lagretten, etablere hvorvidt individet er farlig eller ikke. Dette har ikke særlig mening i psykiatrien og det er langt utenfor jussens grenser. Selve dommen vil i alle tilfelle ta
  4. Forordningen fra 1975 gir fengselsmyndighetene tillatelse til å forandre selve fullbyrdelsen av straffen og sette den straffede i QHS (Høy sikkerhetsavdeling) dersom man oppdager en "farlighet" hos ham. En farlighet som ikke lenger er vist gjennom forbrytelsen, men framkalt av fengselsoppholdet. Vel - hvis fengslet skaper en fare som er spesifikt for fengslet -- da er det fengslet man må hindre i å bestå.
  5. I så godt som alle by-fengsler har direktøren fått anledning til å plassere enhver innsatt i QSR (Forsterket sikkerhetsavdeling) selv om vedkommende ennå ikke er dømt, --selv om vedkommende ikke har blitt ansett som farlig av nåen psykiater. Kun fordi han anser dette menneske som farlig i fengselet som han leder og i forhold til fengslet. Det er altså hans fengsel og måten han leder det på, som skaper farene.

Rett og rettferdighet vil da være at direktøren og kun han bærer ansvaret.

KONKLUSJONER:

Hvis fengslet skaper faren, er det riktig og legitimt å ville rømme fra det. Det er en absolutt nødvendighet - i alle tilfelle hvor man ikke selv vil bli farlig. Ingen bør gjøre seg til medskyldig med dem som med vitende og vilje utsetter et menneske for å bli farlig. Å flykte i en slik situasjon er en plikt.

Michel Foucault i "Liberation " 2213-78 gjengitt i Bulletin 2/78


Tilbake til GA index
 
20. juli 1995