GATEAVISA avslører Gateavisas redaksjonelle linje:

Norges beste ukeblad

I snart 10 år har Gateavisa fått leserbrev som etter lyser linje, plattformer og perronger bak bladets utgydelser. Hvor står dere politisk? Hvor langt på jordet er dere? Hvor uansvarlige er de ansvarlige?

Til alt dette har vi stort sett ikke svart noenting. Men i anledning innmarsjen i 80-årene har vi bestemt oss for å røpe enkelte av våre hittil hemmelige planer og hensikter.

Vi trykker derfor en tale som de tre medsammensvorne holdt i Århus i november. I et meget klart og arrogant språk tar de her avstand fra alle andre organer, og proklamerer sin redaksjonelle rettesnor: "Vår egen nysgjerrighet".

Man vil kanskje tro at det ligger lange kollektive diskusjoner i redaksjonen bak et slikt bekjennelsesskrift. Faktum er at foredraget var et rent soloutspill fra de tre Danmarks-farere. Det trykkes nå uten å være lest av resten av redaksjonen.

Denne fremgangsmåten er 100 % overstemmende med Gateavisas plattform. Er ikke dette straks helt selvlysende for deg, vil det være det etter at du har lest foredraget.

TI ganger i året ruller en lastebil gjennom Oslos dystre gater. På lasteplanet ligger 16 000 rykende ferske eksemplarer av Gateavisa. Bilens første stopp er en distribusjonssentral for blader. Her losses 4 500 eksemplarer av til abonnentene. Dessuten vel 1 000 som skal sendes til gateselgere over hele landet. Neste mål er lageret til Narvesen/Spisevognselskapet A/S. 6 000 eksemplarer forsvinner til 500 aviskiosker rundt om i Norge.

Bilens siste stoppe er et 110 år gammelt rødt trehus på Oslos vestkant. Her leveres resten av de 16 000 eksemplarene til avisa redaksjonssekretær, som bekymret spekulerer på hvor mange blader som denne gang vil bli solgt på gatene i Oslo, og hvor mange som vil ende i berget av usolgte restopplag.

HISTORIE

9 1/2 år tilbake i tiden - sommeren 1970. I det samme røde trehuset finner vi et arbeidskollektiv på omlag et dusin mennesker. Dette er hjertet i Oslos lille underground. Man bestemmer seg for å lage en avis som raskt kan gi informasjon om okkupasjoner, polititrakassering i slottsparken og aksjoner i Norge og resten av verden. Første nummer er bare på fire sensilerte sider og trykkes i et par hundre eksemplarer.

Gjennom 70-tallet har huset på et utrolig vis bestått som et senter for alternativkultur i Oslo. En stadig omskiftelig gruppe mennesker har klart å betale husleien, og hindret tallrike fremstøt for riving til fordel for parkeringsplasser.

Samtidig er Gateavisas opplag og sideantall økt, utgivelsene blitt mer regelmessige og organiseringen preget av kontrollert i stedet for ukontrollert kaos.

DRIFT

Gateavisa utgis i dag av et aksjeselskap, A/S Futurum Forlag. Aksjene eies av nåværende og tidligere redaksjonsmedlemmer, som ikke har større makt av den grunn. Styremøter og generalforsamlinger avholdes ikke. Aksjelovens krav oppfylles ved hjelp av underskrifter på fiktive referater. Beslutninger om forlagets drift fattes sjeldent, men om nødvendig på de ukentlige redaksjonsmøtene. Utenom redaksjonen finnes det ingen organisasjoner eller grupperinger som har krav på innflytelse over avisa.

Vi er ikke helt sikre på hvor mange som er med i redaksjonen for øyeblikket. Noen er alltid på vei inn, andre på vei ut. Men det er vel ca 10 personer.

Rekrutteringen er spontan. Plutselig en torsdag sitter det et nytt menneske på redaksjonsmøtet. Bare tiden kan vise om det utvikler seg til et fast forhold eller om det blir med en liten flørt.

I prinsippet ut fører enhver alle funksjoner i avisa: Journalist, redaktør, frimerkeslikker, lay out medarbeider, kaffetrakter og disc-jockey. Men enkelte oppgaver er blitt offer for arbeidsdeling. Det gjelder redaksjonssekretæren som - mot en liten godtgjørelse - har påtatt seg å ha en viss oversikt over byråkrati, tallkolonner, arkiver og abonnenter, samt å være tilstede daglig for å ta seg av telefoner og post.

Og det gjelder ett redaksjonsmedlem som setter avisa på sin settemaskin og får et bidrag til renter og avdrag.

Disse to er de eneste som mottar noen form for økonomisk belønning for moroa - om vi da ser bort fra en og annen storslagen "dugnadsbespisning".

HVILKET BLAD?

Det er naturlig å spørre; Hva slags blad lager disse menneskene? Vårt svar er Norges beste ukeblad!

Her oppstår to problemer. For det første: Gateavisa utkommer bare hver måned. For det andre; Gateavisa kjøpes av 12-15 000 personer. "Hjemmet" settes pris på av det tyvedobbelte antall. Vi regner imidlertid med at dette tankekors bare er foreløpig.

Noen av dere vil kanskje innvende: "Man kan ikke sammenligne seg med ukebladene - de representerer jo "den rene flukt fra virkeligheten" ."

Men hvem har sagt at vi skal la oss svinebinde til virkelighetens fengsel?

Skal ikke en struts drømme om å fly? Skal ikke en burhøne drømme om å bli jaget rundt i hønsegården av en yr hane?

Problemet med ukebladene er ikke virkelighetsflukten i seg selv, men den elendige kvalitet på den virkelighetsflukt som tilbys. Flukten går ikke langt nok. Den går ikke inn i utopien. Utopien innebærer en konkret forestilling om et annet liv, og den er derfor nødvendig for å sprenge hverdagens grenser.

LESERNE

Hvorfor leser så 50 000 mennesker Gateavisa hver måned? Sant og si vet vi det ikke. Men vi kjenner ingen som leser avisa av pliktfølelse. Dersom det er noen partiorganiserte folk som leser dette er de selvfølgelig klar over at det ofte er pliktfølelse som får partisoldater til å lese partiorganer. Her skiller vi oss klart fra både Ny Tid, Klassekampen og Folkets Fremtid.

Det vi vet er at vi får mange takknemlige brev fra isolerte individer i isolerte lokalsamfunn. Mye tyder på at Gateavisa har hindret en del av dem å tro at de er helt gale.

Eller kanskje mer konkret formulert: Gateavisa har hjulpet dem til å la være å prøve å bli normale. Vi kan si at avisa har fått dem til å holde fast ved sin galskap.

Det må også kunne fastslås fra en del leserbrev at adskillige studerer Gateavisa ut fra en trang til å bli indignert.

SOSIALISTISKE AVISER

For å komme vider er det nå nødvendig å besvare tre spørsmål:

  1. Finnes det gode sosialistiske aviser? Nei.
  2. Finnes det gode anarkistiske aviser? Nei.
  3. Finnes det gode aviser overhodet? Ja! Gateavisa.

Sosialistiske aviser har en rekke handicap. Først og fremst er de sprunget ut av behovet for en sosialistisk organisasjon, ikke behovet for en avis. Det betyr at hovedoppgava for avisa blir å verve rekrutter til bevegelsen.

Dette er et resultat av den sosialistiske misjonsbefaling, som gjør avisene til en propagandeakloakk. Den gode sosialistiske journalist ofrer seg for sin avis. Han forsvarer partiets hjertesaker selv når han ikke tror på dem. Han velger f.eks. å skrive om det Vietnam han skulle ønske eksisterte, ikke det han egentlig vet er en sørgelig realitet.

Men det verste ved de sosialistiske avisene er at de fokuserer på det håpløse og nederlagsstemte i menneskets liv. De forkynner at det eneste som kan få folk ut av deres tragiske situasjon er heroisk og lidelsesfull kamp mot nye og stadig verre overgrep. Deltakerne i eventuelle aksjoner beskrives som martyrer som ofrer seg for en god sak. Undertrykkerne framstilles på den annen side som hensynsløse uhyrer med nesten ubegrensede maktmidler, og "krisa" er alltid i ferd med å bli en katastrofe.

Formålet med denne propagandaen er å begrunne partiets autoritet, men det bedrøvlige resultat er vettskremte partiharer som ikke våger å gå over streken. I den grad noen tør å gjøre noe, blir det påtvunget, defensivt og ulystbetont. Det faller ikke de sosialistiske redaksjonene at protest er fest. Og de glemmer konskvent at det er realiseringen av utopien som er selve livet. I stedet blir de misjonærer for en politisk masochisme. Muligens er forklaringen at journalistene selv nyter de lidelser de skriver om. Men det er dog for drøyt av dem å kreve at også ikke-masochister med iver skal stupe ut i dem.

GATEAVISAS "PLATTFORM"

GAteavisa er heller ikke et organ for anarkismen. Det ville være et knefall for anarko-leninismen. Noe helt annet er det at vi ser på Gateavisa som et anarki. Vi roper med andre ord ikke "LEVE ANARKIET", men "LEV ANARKIET".

I desembernummeret 1976 offentliggjorde Gateavisa sin politiske plattform på første side

Redaksjonell linje

Denne plattformen står fast, uten endreinger, og fungerer den dag i dag som en rettesnor for redaksjonens virksomhet på alle plan. Plattformen har vært til uvurderlig hjelp for å hindre såvel høyre- som venstreavvik i avisa.

Det er befriende å ha en slik plattform i ryggen, idet vi dermed vet at vi uttaler oss på vegne av alle i redaksjonen.

I det hele tatt er det riktig å se alt som sies her utelukkende som presiseringer og randbemerkninger til plattformen.

VENSTRESIDEN??

I invitasjonen til møtet hvor denne talen ble holdt, ble følgende spørsmål stilt: "Hva slags avis trenger venstresida?". Vi avviser dette spørsmålet. Vi avviser "venstresida" som et fruktbart begrep overhodet. Menneskene kan ikke plasseres langs en skala fra høyre til venstre.

At de som kaller seg den norske venstresida har behov for Gateavisa er derimot åpenbart. De trenger en avis som provoserer dem og harsellerer med deres hjertesaker.

Betyr dette at alle trenger den samme avisa? Ja, Gateavisa er uunnværlig for alle dem det er håp for. Enhver må så selv hver måned gjøre opp med sin skaper om det er håp for ham/henne

HJERNEVASK??

Hva vil vi med dem som leser Gateavisa? Vi har ikke som mål å omvende dem til en eller annen politisk tro. Men vi håper at avisa fører til at det blir flere spennende og hyggelige mennesker og omgås.

Men dette målet må ikke misforstås dithen at vi utformer avisa med sikte på å påvirke folk. Vi lager avisa først og fremst for vår egen skyld. Vi utgir den avisa vi selv har lyst lese.

Det betyr at vi utgir det stoff som pirrer vår egen nysgjerrighet. Emnevalget vil derfor bare bli begrenset av en eventuell mengel på fantasi og nyfikenhet hos oss selv og våre bidragsytere.

Når dette er sagt , har vi også stilt oss åpne for indignerte påstander om at vi er en samling navlebeskuere. Til dette kan vi bare svare at det er ingenting som gleder oss mer ennat det uventet ligger en artikkel i postkassa fra medmennesker som har noe spennende å fortelle om egne ideer eller erfaringer. Og vi har alltid ledig spalteplass for innlegg som gjør Gateavisa til et bruksblad, i den forstand at opprørere deler sine erfaringer med hverandre.

Nysgjerrigheten gjør oss også systemetisk overfladiske. Det betyr at vi ikke blir spesialister på de problemstillingene vi tar opp. Vi stuper gjerne ned i dybden av et enkeltområde, men uten å gjøre dem til fag av den grunn.

Dette fører også til at emnene dør for oss når det ikke lenger skjer noe fascinerende. Faren er at det kan ta lang tid før likhetstanken blir så uutholdelig, at redaktørene får kadaveret i jorda.

Dessuten må det erkjennes at også vi har våre hjertesaker. Det har desverre medført at vi er kommet i skade for å trykke pliktstoff, til tross for plattformens klare påbud om det motsatte. F.eks. har det sneket seg inn enkelte innholdsløse og kjedelige artikler om Alta, Christiania, politivold, sex, marijuana og frie teatergrupper.

SJOKK PÅ SJOKK

I klar motsetning til pliktstoffet står sjokkstoffet. Dette er artikler som en kan gå ut fra ikke vil bli trykt i den etablerte borgerlige/sosialistiske presse. Dette ser vi som et kvalitetskriterium i seg selv. For årsaken til at vi ikke får se slike artikler andre steder, er gjerne at de oppfattes som altfor teoretiske, kjønnsdiskriminerende, reaksjonærer, rasistiske, eller rett og slett ulovlige. Vi trykker disse artiklene når vi føler at denslags stempler bare er den konvensjonelle tenknings sensur av nye måter å se virkeligheten på.

Gode eksempler på denne slags stoff er våre teoretiske mastodonter om pengeveldet og Kinas kapitalisme, intervjuet "legg ned 90 % av u-hjelpen" og Norsk Fronts løpesedler om nordmenns rasistiske holdninger.

Et ideal må være at et vellykket nummer av Gateavisa inneholder minst en artikkel som forarger en stor del av de trofaste leserne, og minst ett av redaksjonsmedlemmene.

ANSVARSFRASKRIVELSE

Oppfordringene til lovbrudd er en skål for seg. Gateavisa har f.eks. trykt detaljerteanvisninger i piratradio, marijuanadyrking, utkobling av strømmålere og oppsetting av egne fartsgrense skilt. Det har vært opptil 7 oppfordringer til ulovlige handlinger i ett nummer.

Vi har mottatt en del kritikk for dennne ansvarsløse ødelegging av landets ungdom. Men vi synes at folk må tenke selv. Gateavisa kan ikke påta seg nåen formynderrolle. Vi har intet ansvar for våre lesere.

Et friskt eksempel på vår dype respekt for enkeltmenneskets selvråderett er den informative artikkelen om kokain i januarnummeret. Men det var ikke uproblematisk å få artikkelen på trykk: Vi innså selv at en nøktern artikkel om temaet kokain kan bidra til at enkelte lesere kaster seg ut i kokain eksperimenter som kan være farlige for dem. Muligheten var der også for at kokian-artikkelen kunne blamere vår korstog for hjemmedyrking av marijuana.

Konklusjonen på disse dilemmaer ble etter om lag åtte timers debatt at vi heller ikke i dette tilfellet kunne forholde oss taktiske til sannheten.

Et interessant spørsmål er hvor mange av de ca 10 redaktørene som må tillegge en artikkel nåen av de ovennevnte kvaliteter for at den skal trykkes. I prinsippet er det tilstrekkelig at en redaktør mener at artikkelen absolutt bør trykkes. Bak dette ligger den tanke at det er verre å refusere en kontroversiell artikkel for mye, enn å trykke en for mye. Vi praktisere m.a.o. en form for omvendt veto-rett.

HARD-ROCK MAGAZINE

EN forutsetning for at vi synes at Gateavisa er morsom å lese, er at vi også synes den er morsom å lage. Enkelte lay out-helger blir en ren fest, der skapningen av det nye nummerte er vårt eneste rusmiddel. Det blir en happening som kan sammenlignes med et rockebands plateinnspillning av den musikken de lever og ånder for. Hver nummer av avisa er ideelt sett som en ny LP, der et hvert spor bør være en potensiell singel hit.

VENSTRESIDAS DONALD DUCK

En populær utskjelling av Gateavisa går ut på at bladet ikke er "politisk", men en flippete variant av Walt Disneys Andeblad. På en måte har de rett. Gateavisa har passert det politiske nivå og blitt antipolitisk.

Disse surmagede kritikere føler at viktige saker skades av Gateavisas "flippete" behandling. De opererer åpenbart med en motsetning mellom humor og alvor. Det er en motsetning vi ikke aksepterer. Derimot operere vi med en helt annen motsetning: Mellom å være sentimental og seriøs. Vi sier som Brecht, at det man ikke kan tåle er sentimentalitet på de undertryktes vegne.

Beviset på at man ikke har et sentimentalt men derimot seriøst forhold til et fenomen, er at man er i stand til å harsellere over det. Kan man ikke også se det latterlige i sine hjertesaker, er man redningsløst fortapt i føleriets gjørmehull.

"Fleipen" er den beste måten å formulere tvetydigheter på. Det det gjelder, er å se flere sider av en sak, uten å bli skjeløyd. Bastante og høytidelige erklæringer gjør dette umulig. "Fleipen" derimot inneholder den nødvendige porsjon selv-ironi som gjør det mulig å gå med seg virkelighetens dialektiske dobbelthet.

Men fleipen har trange kår har hjemme i Trangvik. Tegneserie nummeret av Gateavisa inneholdt en leder der vi fremla følgende krystallklare analyse:

"Tegnesereien er et medium som folk flest kan forstå. Arbeidsfolk som kommer trøtte hjem fra jobben har ikke krefter til overs for dypsindige teoretiske artikler. Etter grundige politiske diskusjoner er redaksjonen på dette grunnlag kommet til at Gateavisa for fremtida vil gå over til bare inneholde tegneserier.

For en lettfattelig folkelig kultur!".

For å få mening ut av denne lederen forutsatte vi at leserne hadde evnen til å grave opp hunden uten å skue den på hårene. Men det bedrøvelige resultat var at flere sa opp sitt abonnement, dels fordi de hatet tegneserier, dels fordi de elsket arbeiderklassen.

HARDE VIRKEMIDLER

Det er typisk for sentimentale Gateaviskritikere at de er i mot alle de virkemidler som har kraft i seg til å skape affekt og reaksjoner hos leserne. De vil ha ansvarlige alminneligheter framfor flipp, flopp, groteske utbroderinger og rabiate fremstøt.

Som "redaktører" har vi lenge trodd våre valg av virkemidler var harde nok. Men til vår økende bekymring har vi måttet konstatere at selv f.eks. utallige oppfordringer til ulovligheter ikke har avstedkommet et eneste pip fra vår primære målgruppe, politi og påtalemyndighet.

Vi har derfor trukket den konklusjon at vi må gå over fra å skrive om ulovligheter, til å la vår virksomhet bli en ulovlighet seg selv.

Fra og med neste nummer vil derfor Gateavisa gå over til å bli en piratradiostasjon, under navnet Gateradiåen. Utstyret er innkjøpt og betalt med de penger vi har lurt fra gamle og nye abonnenter de siste måneder. Disse vil i stedet få anledning til å lytte gratis til GATERADIOEN ut abonnements perioden.

På gjenhør i februar!

Redaksjonsmindretallet

Til GA-index
Til forsiden
 
20. juli 1995