Okkupasjonen av Saxegårdsgate 11

...Eller lokaldemokratiets endelikt

 

Nok et pengesluk står på trappene her i Oslo. Det dreier seg nå om en middelalderpark, et prestisjeprosjekt som er velegnet til både å jappifisere gamlebyen og å skru boligprisene opp enda et par hakk. Dessverre er kommunevalget nettopp over og politikerene har ingen bruk for folket før om fire år.

30 August i år gikk en gruppe okkupanter ­ under navnet Saxegårdsgates Venner ­ inn i det rivningstruede bygget Saxegårdsgate 11. Det primære målet var å ta huset i besittelse og hindre denne vandalismen av en arkitektonisk perle. Et sekundært mål var å ettablere et kulturhus - med rom for både proffesjonelle og spirende aktører, et riktig bydelshus ­ noe gamlebyen absolut mangler.
Saxegårdsgates Venner høstet massiv støtte fra lokalbefolkningen. Dette viste seg både i Bydelsutvalgets enstemmige støtte til okkupasjonen ­ da denne var i tråd med utvalgets tidligere vedtak om bevaring av gården. Og den vedvarende matleveringene fra lokale kjøpmenn. Desverre har Bydelsutvalget ingen formell makt, og det fisefine Bystyret lar seg vel ikke imponere av et knippe invandrersjapper.

I to uker fikk okkupantene være i fred til å slikke politikkerromper, men den som slikker rompe får bare drittsmak i kjeften. Etter to uker var valget over og hjernneven igjen lett synlig. Snart ble den nabo som hittil hadde forsynt okkupasjonen med vann og strøm truet til å kutte navlestrengen, eller flytte på gata. Selv om han bor i kommunal bolig, har kommunen ingen juridisk makt til å gjennomføre denne trussel ­ det er rent frem ulovlig å fremstille den. Men man kan knapt klandre noen for å få nerver når mann er stilt ovenfor det offentlige makapparat, serlig med tanke på boligkrisa som herjer Oslo i dag ­en krise som til stordel er frembrakt av bystyret selv, da de etter sigende lar opptil 100 bygårder stå tomme og råtne på rot.

Frafallen islending poserer i okkupantenes fellesrom.