Til hovedmeny  
Sentralstimulerende midler

Sentralstimulerende midler er en samlebetegnelse for de typer narkotika som virker stimulerende på det sentrale nervesystemet.

Kokain

Kokabusk Kokabusk.

Koka-bladenes oppkvikkende virkning har vært kjent i Sør-Amerika i tusenvis av år. Det aktive stoffet i koka-planten er kokain. Raffinert kokain er betydelig sterkere enn det man finner i bladene. Stoffet foreligger vanligvis som kokainklorid, også kalt coke eller sne, et hvitt, krystalinsk pulver. Renheten kan variere. Gate-kokainet er som oftest sterkt utblandet.

Kokain
Kokainklorid.

Kokainklorid er lettoppløselig i vann og kan derfor injiseres, men sniffing er mer vanlig. I Norge er ikke stoffet foreløpig særlig utbredt.

Fribase-kokain er ikke vannløselig. Formålet med å omdanne kokainpulveret til fribase er å få stoff man kan røyke, og å få fjernet uønskede utblandingsstoffer. Crack er en form for fribase-kokain, men produseres annerledes.

Virkningen av kokain avhenger av mengde, og tidligere erfaring. Også av måten det inntas på. Rusen er kortvarig, vanligvis 15-60 minutter.

De fysiske kjennetegn inkluderer raskere puls, økt blodtrykk, muskelskjelving og økt kroppstemperatur. Brukeren kan bli rastløs og opphisset og svært nervøs med tendenser til panikk.

Selv i små doser gir kokain en intens rusvirkning, som følges av økt energi, våkenhet og konsentrasjon. Trangen til mat og søvn blir kraftig redusert, mens seksualdriften kan øke. Større doser kan gi brukeren en følelse av å være svært ovenpå, men kan også føre til uvanlig og voldelig oppførsel.

Crack Røykbart kokain, såkalt "crack".

Kokain er et av de sterkeste avhengighetsskapende stoffene vi kjenner til i dag. Man utvikler i liten grad toleranse for kokain, som betyr at man ikke behøver å øke dosen for å få samme effekt. Faren for tilvenning er størst ved bruk av sprøyte og røyking av crack eller fribase-kokain.

Langvarig gjentatt bruk av kokain kan føre til irritabilitet, søvnløshet og mistro, noen ganger også hallusinasjoner og forfølgesforestillinger. Vrangforestillingene ligner på mange måter de man finner ved langvarig bruk av amfetamin. Menn som tar kokain regelmessig vil kunne utvikle impotens etter nokså kort tid.

Kjennetegn ved regelmessig kokainsniffing er tjukk hals, rennende nese og eksem rundt neseborene. På grunn av at kokain er etsende, kan det oppstå hull i veggen mellom neseborene. De fysiske komplikasjonene kan være svært alvorlige, og gi pustevansker, hjerteinfarkt, hjerneblødning og hjerneskade. Slike skader kan også oppstå etter kort tids misbruk. Brå død er vanligvis en følge av epilepsilignende kramper eller forstyrrelser i hjerterytmen. Hvis man tar stoffet med sprøyte, øker risikoen. (Ved bruk av urene sprøyter kan man også pådra seg gulsott eller blodforgiftning, og man utsetter seg for risiko for HIV-smitte)

Hos kokainforgiftede oppstår ofte en tilstand med kramper, høyt blodtrykk og rytmeforstyrrelser i hjertet, som gjør at hurtig behandling av medisinsk personell er påkrevet. Behandling ved hjelp av diazepam eller andre benzodiazepin vil motvirke forgiftningen og virke krampeløsende. Først etter at slike symptomer er redusert, kan man starte anti-psykotisk behandling, om dette skulle være nødvendig mot angst, paranoide symptomer eller selvmordsimpulser.

Amfetamin
Det finnes flere 100 amfetaminforbindelser og amfetaminlignende stoffer. Stoffet kalles gjerne speed eller makka. Det vanligste stoffet i Skandinavia er amfetaminsulfat som framstilles i illegale laboratorier i Nord-Europa. Amfetamin i ren form er et hvitt, luktfritt pulver, mens det som finnes på gata er ofte gulaktig, oppblandet og langt fra luktfritt. Stoffet inntas vanligvis intravenøst, men kan også spises eller sniffes. Ved injeksjon kommer effekten raskere og kraftigere.

Det vanlige kvantum som selges på gata er 0.25 gram, som gir ca. 3-4 doser.

Amfetamin Urent (og fuktig) amfetamin.

Virkningen av amfetamin er avhengig av tidligere stofferfaring, og til en viss grad omgivelsene. Fysisk føler man seg pigg og opplagt, man får økt utholdenhet, og man får en overdreven trang til tale. For noen brukere kan det føre til en subjektiv følelse av selvtillit og kontroll så lenge rusen varer.

Fordi amfetamin hemmer apetitten og nedsetter sultfølelsen, vil kroniske brukere spise for lite og utvikler derfor sykdommer som har sammenheng med vitaminmangel og dårlig ernæring. Amfetamin kan i større doser ha hallusinogen virkning, og vil kunne utvikle amfetaminpsykose, en sinnslidelse som ligner en paranoid psykose. Som regel dreier det seg om en akutt psykose, som fort går over, men alvorligere tilfeller forekommer. Sansebedrag kan inntreffe, spesielt hvis stoffet injiseres. (Ved bruk av urene sprøyter kan man også pådra seg gulsott eller blodforgiftning, og man utsetter seg for risiko for HIV-smitte.)