Helt siden 1800-tallet har har mennesker innhalert stoffer for å bli beruset. De første stoffene som ble brukt var kloroform, lystgass og eter. Altså stoffer som ble brukt av legevitenskapen som bedøvning og narkosemiddel. Det vi først forbinder med sniffing idag er løsemidler (white spirit, benzen, toluen, xylen) og aerosoler (spraygass). Sniffingens utbredelse i dag skyldes først og fremst at det er lett tilgjengelig, spesielt for unge mennesker i alderen 12-16 år (sykkellim, maling etc.).

I utgangspunktet er de fleste sniffestoffer flytende, men dampen fra dem innhaleres ved hjelp av en klut, fille eller lignende. Lim helles gjerne i en plastpose, noe som gjør at konsentrasjonen av løsemiddelet blir ekstra høy. Selve rusen som løsemiddelet gir varer bare noen få minutter, noe som gjør at man må sniffe mer eller mindre kontinuerlig for at rusen skal vare. Stoffene fordeles via lungene ut til kroppens forskjellige organer, og fordi de fleste løsemidler er fettoppløselige, blir det raskt tatt opp i sentralnervesystemet. Stort sett gir rusen seg utslag i form av vekselsvis oppstemthet og nedstemthet, kvalme, eufori og hallusinasjoner. Den gir også nedsatte reflekser og dårlig koordinasjon.

Kortidsskadene er såkalt plutselig sniffedød, der døden inntreffer på grunn av hjertearytmier, eller kvelning. De fysiske langtidsskadene er gjerne blod i avføringen, kronisk kvalme, hjerneskade og varige lever- og nyreskader. Slike skader var tidligere vanlig på arbeidsplasser hvor verneutstyret var mangelfullt. (Såkalte løsemiddelskader). Erfaringer fra dyreforsøk kan tyde på at det er stor risiko for skader på fosteret ved sniffing under svangerskap.

Etter få måneder er det vanlig at misbrukeren får økt toleranse overfor stoffet, og må ha større doser for å oppnå samme effekt. Abstinenssymptomene kan være kraftige med bl.a. tretthet, hodepine, kramper og mavesmerter.

Sniffing er i de senere år blitt mer og mer utbredt blant skoleungdom og tenåringer. I enkelte miljøer kan det oppstå rene "epidemier", som avtar etter en stund. Det viser seg nemlig at de fleste gir seg etter en stund, mens de mer alvorlige misbrukerne fortsetter til kroppen ikke orker mer. På grunn av skadevirkningene blir "snifferne" ofte sett ned på av de etablerte stoffmisbrukerne, noe en kan se på delingen av miljøene.

Misbruk av løsemidler rammes ikke av narkotika-lovgivningen, men reguleres av produktkontroll-loven. Det vil si at det er den enkelte forhandler som har det reelle ansvar for at slike stoffer ikke blir solgt til misbrukere. Det kan medføre straffeansvar for overtredelse av produktkontroll-loven. I praksis vil det være umulig å forby omsetning av stoffene p.g.a. et stort bruksområde.