Gateavisa


Parent Directory Arkiv Butikk Klubb Om Gateavisa
Navigasjon
Redaksjonen
Forhandlere

Retox

«… The process of detoxing the effects of being around retards».

Jeg, Nora, en tidvis rasjonell akademiker, er også en velbevandret stifinner innen New Age siden tidlig 80-tall. Alltid aktivt søkende etter det siste i åndelige og helsefremmende påfunn. Frivillig har jeg deltatt på spirituelt spekkede retreater, obskure helseworskhops, samt hengt i esoteriske miljøer med fokus på ulike former for detox. Både åndelig, psykisk og fysisk.

Til tross for middelmådige erfaringer, har jeg ikke gitt opp håpet om en fremtidig skjellsettende opplevelse. Det bor i meg fremdeles, der jeg iskald og sulten deltar på en retreat i Valdres. Eller bryter, grunnet sterk angst, en stille-retreat hos en sekt i Italia. Jeg er lei amatørmessige og snuskete billigutgaver av detox og overprisede utenlandsopphold hvor hard juice-slanking fordekkes som åndelige yoga-retreats. Før jeg gir opp og tyr til fastlegen.no, vil jeg gå all in for den ultimate luksusvarianten av detox.  

Jeg har lenge drømt om et opphold på det ultimate stedet som samler alt i en perfekt holistisk grønnsakssuppe; The Sanctuary. Detox-retreatenes posterboy i moderne tid!

The Sanctuary er et kjendis detox-retreat-paradis på øyen Koh Phangan i Thailand. Blir jeg endelig ren, sunn og spirituelt opplyst? Ung som en nyfrelst baby? Eller er det nok en scam bak en sexy fasade?

Spirituell rehabilitering

Min småalkoholiserte, tynnfeite vennine Leah Solaris bekrefter mistanken. Hun drar på detox-retreater og kommer hjem sober, syltynn, knallbrun og ekstremt nypult. Forteller skrytehistorier om serieorgasmer, nye sjelevenner, profetiske visjoner, åndelig høysensitivitet og like-vennlige Instagram-bilder. Her er det noe som skurrer. Leah Solaris var jo antitesen til alt dette før hun dro! På det glade 90-tallet var hun jenta med den søteste selvlysende bamsesekken på Hyperstate. Hun stod for de lengste dobesøkene og den mest villige munnen. Huden var grå, og ecstasyen den mest skitne vest for Akerselva.

 

 

På kritiske oppfølgingsspørsmål over en grønn spirulina-smoothie, får jeg unnvikende blikk. Hun avgir ulne svar sitert ordrett fra Gudinne-Kundaliniyoga-vegan-nettsiden jeg leste i forrige uke.

Har detox-opphold slik jeg kjenner dem kun fått en ny og mer skinnende drakt? Skiller hennes retreat seg fra de verdensomspennende oppholdene jeg i årevis har lidd meg gjennom? Er det en essensiell pseudospirituell trend jeg har gått glipp av? Gir den svar på verdensfreden? Løser den vårt psykiske smertehelvete? Eller er det atter en kjedelig slanke-spirituell snoozefest? Jeg bestemmer meg for å reise til The Sanctuary.

Detox

«Just another word for not eating?»

Før avreise prøver jeg å oppdatere kunnskapen min om detox. Både bruk og meningsinnhold til fenomenet har endret seg. Etter hva jeg leser, skal detox dekke alt fra en enkel faste, til å kvitte seg med fiktive mark og amøber i tarmsystemet. Videre fjerne årsakene til angst og depresjon, løse et realt rusproblem i 12-trinn, samt finne veien til åndelig opplysning, en smal midje og evig faens ungdom. For godt til å være sant? Jeg stiller meg spørsmålene en blåmandag med morgenpils og påtent voksensigarett. Motvillig møter jeg mitt eget speilbilde. Jeg ser kun skjørbuk og spor av «vegansk» biffsnadder på en altfor trang Fred Perry picket.

The Sanctuary

Etter 30 klaustrofobiske flytimer og båtreise med oppkast over ripa, ankom jeg og min detox-ringrev Leah Solaris The Sanctuary.

Mitt førsteinntrykk av The Sanctuary minner om en scene fra filmen The Beach med Leonardo DiCaprio. Før idyllen sprekker.  

Bukten er omgitt med fjell dekket av palmer og består av hippiebungalower, yogashalaer, healingtempler, spa og økologiske veganrestauranter. Det er lokalisert på et lite, øde område utilgjengelig for den ordinære turist. Et lite stykke paradis på jord. Perfekt for boho-hippiekjolen jeg kjøpte på internett rett før avreise, stråhatten med Ohm-symbolet sydd inn med økologisk ull fra Shetland og den falske septumringen fra salg på Bik Bok.

Mye av sjarmen med The Sanctuary er kjendisstatusen og paradis-luksus-stemplet. Prisnivået luker vekk sydenturister med NAV-apanasje og andre horekunder. Den holistisk-økologisk-spirituelle profilen og ideologien lover både alkymistisk gull og raw-grønne skoger.

The Sanctuary ble opprinnelig startet som et privat retreat for venner i 1989. De var en liten gjeng som i syrerus hadde forvillet seg fra en fullmånefest og over til nabostranden. I klassisk post-åndelig-orgiestil bestemte de seg for å treffes årlig på denne øde stranden. En del månefaser med dop, sexorgier og pengearv senere, ble stedet sakte men sikkert bygget ut. Bungalow for bungalow. Selvfølgelig med hyperbillig, lokal arbeidskraft som eierne velger å kalle dugnad. Resultatet er et magisk sted med en perfekt miks av detox- og retox-aktiviteter. Der raw-mat selges like naturlig over disk som magic-mushroom-shaken på kafèen ovenfor. Eller «Der alternativbevegelsen møter øko-jungel-luksus», som en eldre dame på restaurantbordet ved siden av meg verbaliserte det.

Spiritualized
«Your body is a temple»

Hele vibben på stedet oser eksklusiv hippiespirituell ånd. Plutselig føler jeg meg straight, fattig, blond, blek, introvert og angstfylt. Fort som faen skifter jeg om til hippie-kostymet, og med det unngår jeg panikkanfall i ren skam.

Under innsjekk blir vi varmt mottatt av underbetalte thailandske ansatte. Alt er vakkert, grønt, lukter røkelse og smaker sunt. I motsetning til et femstjerners hotell i LA, er luksusen her mer subtilt alternativ med ghekkoer, krystaller og drømmefangere. Senere forteller en hippiegjest at prisene på The Sanctuary er tre ganger høyere enn utleiehyttene og restaurantene et steinkast unna. Likevel velger han å bo på resorten fordi det er lettere å få VIP-tilgang til fasilitetene. Dessuten setter man alt på kredittkortet og slipper de skumle
bananbåtturene for å ta ut kontanter.

Mens jeg gransker de vi skal henge med i ukesvis, drikker jeg den tilnærmet lovpålagte Zoolandersk «Superduper ultra detoxifying healing Kundalini smoothie». Synet av de andre er en kreativ miks av stygt og pent. Selv er jeg en del av dette nå, med statistroller i hver leir.

Suck it up and eat air, bitch!

Vi gjennomgår menyen på detox-senteret, og velger en 7 dagers fastekur. The Sanctuary har kopiert en oppskrift fra 70-tallet og spedd på med noen ekstra hemmelige urter, bentonite clay og psyllium. Dette fremstår mistenkelig kjent. Som min nye venn Oliver fra København likte å si høyt ved flere anledninger: «Suck it up and eat air, bitch» Dette er slanking på proft nivå. Er alt jeg får luft, urtepiller eller juice til hvert måltid? Jeg føler meg både oral- og analdeprivert.

 

The Sanctuary

 

The Colonics

Detox-vante Leah viser anektodevillig frem stedets urtesauna og «The Colonics». Også kalt Nirvana blant andre gjester. Det er her de spirituelle solo-orgasmene skjer. Hun forteller i en bisetning at hun har gått til anskaffelse av eget DIY-tarmskyllesystem som hun benytter flittig på hjemmefronten. I samme utpust innrømmer hun problemer med sjelden og hard avføring, samt kronisk illeluktende bakterieflora i skjeden. Hva som er høna og egget her, er hun mindre klar på.

Ti sentralt beliggende bungalower på The Sanctuary er viet The Colonics. Eller tarmskyllingskamrene om du vil. Alle jeg møtte omtalte opplevelsen med patos og skjelvende stemme. Leah, som er velkjent med ukentlig analpenetrering, være seg plastikkrør eller pikk, sier at dette er noe hun har sett frem til. Mine tre nye «sjelevenner» fra Ibiza deler hennes entusiasme. De tillføyer at det er en ekstrem intens fysisk og spirituell orgasme. For reals? Jeg blir litt sur. Hvorfor har dette blitt holdt skjult? Skiftet til et rent analfokus har tydeligvis også skjedd i den alternative bevegelsen.

Orgasmisk og spirituelt virkemiddel

To timer hver dag er viet The Colonics. Vi ligger nakne på en smal trebenk med kun en asiatisk lettvegg mellom oss. Via et plastrør i rumpa fylles tarmene med et slags kaffeliknende analt brekkmiddel. Deretter spruter tarminnholdet støtvis og ukontrollert ut i en rar trakt. Jeg får hysteriske latterkramper, men skjønner raskt at det ikke passer seg. Å le her er som å banne i kirken. For meg er dette  en absurd og skuffende opplevelse, som hverken gir meg sprutorgasmer eller nyreligiøse eventyr. Jeg ser ikke helt sjarmen med tarmen, but(t) then again, smaken er som baken…

Free Love

Jeg ønsket å vite mer om hvilken rolle sex spiller i detox-prosessen. Det går heldigvis ikke mange dagene før jeg selv opplever hvordan puling utarter seg på The Sanctuary.

Mine fragmentariske minner kan med en bakfull bismak oppsummeres slik: Jeg våkner opp med metallsmak i kjeften og gnagsår i halsen etter penisringene til en fyr ved navn Woodstock. Glimt av pikksuging på rave i soloppgang. Flagrende skjørt med full bush. Tantrisk-spirituelle massasje. All åndeligheten kulminerte i en tur på Olafiaklinikken hjemme i Oslo.

Observasjoner av andre er det flere av. De er morsommere og involverer
ansatte healere og yogainstruktører, med kun et helgekurs i bagasjen. Guruene får pult nesten like mye som den mest iherdige sektledere i USA og Sveits på 60-tallet. Allerede til første yogatime kom instruktør «Johnny», en tykkfallen israeler med talefeil, heseblesende og rødmusset til timen. Skamløst avdekket han en halvstiv under shortsen. Hakk i hel tittet en liten blond pike fnisende frem. Leppestiften var ikke på leppene lenger. Johnny var tydeligvis et vanedyr, så dette gjentok seg ofte. Selvfølgelig med en ny blond gjest hver gang. De strenge reglene for omgang mellom healer og gjest, forstod jeg i praksis kun gjaldt thai-ansatte. Johnny ble observert med pikken i mang en munn, både i jungel, strand og vann.

Et annet kjent rovdyr var en jeg velger å kalle Grisen. Ikke bare fordi han var en eldre, gråhåret mann med giktgange, men fordi han var den mest guruaktige av healerne. Med en selvnytende mine plukket han sine sexpartenere blant de tynneste, yngste og mest anemiske. Helst når de hadde fastet i minimum 4 til 6 dager, og var nødne på både trøst og kjærlighet. Han var, i motsetning til Johnny-boy, smart nok til å holde selve sexakten bak lukkede dører. På samme tid likte han å paradere med sine purunge skjeletter slepende to meter etter seg.

Aktiviteter som er ulovlig i Thailand er blant annet BDSM og andre morsomme festisjer. Men det hindret ikke gjestene fra å praktisere orgier der DP var semesterets favorittsyssel. De forbudte aktivitetene var ofte kamuflert som workshops av typen cacao-seremoni, fri månedans, massasjekurs, tantrisk-filosofi, jungle walks og liknende. Jeg innrømmer at jeg deltok på noen av dem, men valgte å forlate begivenheten før de beryktede etterfestene utartet seg.

Fra detox til retox

Oppholdet på The Sanctuary lærte meg et par nye ting om detox, men ikke så mye mer. Det mest minneverdige var å se de andre gjestene få sterke emosjonelle reaksjoner på fasten og tarmskyllingen. Det vil si orgasmer, semi-åndelige åpenbaringer, hysteriske utbrudd og innbilte fysiske symptomer på hittil ukjente sykdommer. Selv opplevde jeg ikke annet enn sult, men det gikk greit fordi jeg smugrøykte mentolsigaretter.

Vil hele oppholdet på Koh Phangan føye seg inn i rekken som nok en scam?

Retox

Heldigvis tok jeg fullstendig feil. I det vi brøt fasten med en papayasalat, ble vi rekruttert av de fastboende på stranden. De tok oss med på retox, den viktigste delen av detox!

Retox er den morsomme motsatsen til detox. Ifølge min mest idiosynkratiske kilde, Urban Dictionary, er retox blant annet «the process of detoxing the effects of being around retards». Denne forstod jeg ikke før jeg satt på flybussen hjem fra Gardermoen. De påfølgende seks uker med retox må jeg innrømme
var som å være i en boble fylt med lystgass, LSD og ayahuasca. Lik en halvt bristende livmorshinne midt i en blomstereng. En hvit strand ridende på enhjørninger, indianerhøvdinger og akrobater med Downs syndrom.

Mitt klareste minne er ferieflørten med tyske Woodstock. Han bodde med sin polyamorøse kone i en sliten hippiebungalow de kalte «Camp Retox». Et samlingssted der nøye utvalgte detoxere og «healere» fra The Sanctuary ble rekruttert og invitert. En tradisjon like hardt innarbeidet som nasjonaldagens ekstremfylla i Norge.

I likhet med healerne og de andre tidligere abstinente hippiene fra detoxen, hadde jeg kun ett mål for øyet; retox! Vi startet med å tiltalte hverandre som The Tribe, koste, kledde oss i psytrance-klær og ble venner på hemmelige facebookgrupper. Vi tok store mengder dop, var på evigvarende rave og hadde sex med hverandre uten reaksjonære merkelapper som «kjæreste», «heterofil» og «sjalu bitch».

Den holistiske retox-festen vedvarte til noen måtte reise hjem eller endte på sykehus med psykiske eller fysiske problemer de lokale healerne ikke kunne fikse. Underveis strømmet nye mennesker til og ble en del av «familien». De tilførte nytt blod, sykdomsfrie kjønn og penger til festen ad infinitum. Jeg forstod med tiden at de fastboende neo-hippiene var avhengig av denne tilstrømningen av detoxerne. På den måten kunne de opprettholde sin harde livsstil med knark, sex, fest og høyt forbruk.

Etter 30 dagers heisahorefest kommer jeg til meg selv, naken på stranden med en økologisk cider i hånden. Ved siden av meg ligger en mann. Han ligner på en i Sex Pistols. Prøver å tenke over hvorfor jeg reiste hit i utgangspunktet. Jeg husker ærlig talt ikke. Den siste måneden har vært fantastisk gøy og absurd. Fylt med nye, forbigående bestevenner for livet. Festing i dagevis, bra DJs, nice dop, vill dansing og sessions hos en lokal medisinmann.

I bananbåten på vei hjem, brun, tynn og nypult, husker jeg også vonde dager. De som var fylt med angstnoia og lavt stemningsleie. Ofte som følge av lite søvn, men aller mest grunnet interne krangler, løgnscenarier og aggressivt drama i The Tribe.

På Gardemoen, fjernt fra idyllen, kjenner jeg medaljens bakside. Saldoen viser en sterkt økende kredittkortgjeld. I tillegg har jeg svidd og klødd nedentil under hele flyturen fra Bangkok.

Vel hjemme i sengen sjekker jeg facebookgruppen til The Tribe. Samtlige i «familien» har allerede fått nye bestevenner å ta Instagrambilder med. Jeg tenker resignert at dette atter en gang er old shit, new wrapping.

Nora Urtegrønn

Kjøp Gateavisa!