Gateavisa


Parent Directory Arkiv Butikk Klubb Om Gateavisa
Navigasjon
Redaksjonen
Forhandlere

Vær uregjerlig

Det anonyme forfatterkollektivet Comité invisible er opprørets fremste ideologer. I bøkene deres gjenåpner de spørsmålet om revolusjon.

 

 

Eksperimenter med autoritær kommunisme i det tyvende århundre renset nesten den vestlige verden for radikalt tankegods. Bortsett fra en og annen krampetrekning finner du derfor dagens virkelig radikale tenkning ofte utenfor den marxistiske tradisjonen. I så måte er den anonyme gruppen franske anarkister som kaller seg Den usynlige komite blant det mest interessante. Kombinasjonen av slående standpunkter, en suveren, men giftig penn og sterke teoretiske evner gjør bøkene deres til et vitnesbyrd over et av vårt tids mest radikale forfatterskap.

Kritikken mot den moderne kapitalismen og de livsformer den skaper, tar utgangspunkt i at samfunnets institusjoner tramper på det som i størst grad former menneskets eksistens. De sosiale båndene som virkelig betyr noe og skaper oss som subjekt, viskes ut. Ved å håndtere mennesket som om det var isolert fra sin verden, får man bare øyet på relasjoner mellom ulike størrelser, og ikke de viktige båndene som er knyttet mellom dem. Den usynlige komite skriver at uten en følelsen av fellesskap vil vi dø innvendig. Livet vil fremstå som en spøkelsesby befolket av fungerende dukker.

I sine siste bøker børster de definitivt støvet av spørsmålet om revolusjon. Inspirert av den arabiske våren, Occupy-bevegelsen og folkemassene på Syntagmaplassen i Hellas har Komiteen i flere bøker reformulert ideen om en radikal omveltning av det franske samfunn. Deres revolusjonære begrep minner imidlertid lite om historiens store revolusjoner. I det nye perspektivet ser de ikke lenger revolusjonen som et middel på veien mot en fremtidig utopi. Den usynlige komites revolusjon er isteden kontinuerlig prosess.

Ny kapitalismekritikk

Det marxistiske revolusjonære programmet hadde til formål å overta statens institusjoner og deres verden, gjennom et frontalangrep på makthaverne. Den usynlige komite ønsker imidlertid ingen slik overtakelse av det bestående. Kapitalen har i vår tid overtatt hver eneste dimensjon av eksistensen, og omdannet alt i sitt bilde. Dermed er det faktisk lite man kunne ønske seg å ta tilbake. Man ønsker med andre ord ikke lenger å ta kontroll over produksjonsmidlene, eller noe annet for den sakens skyld.

 

Fremmedgjøring

Et annet viktig poeng Komiteen diskuterer er hvordan institusjonens definisjoner av befolkningen etterhvert blir befolkningens egen ramme for fortolkning. Mennesket begynner med andre ord å forveksle seg selv med institusjonenes bilde av det. Derfor skriver Den usynlige kommite at individets relasjon til samfunnet er grunnleggende preget av fremmedgjøring. Samtidens organisering av samfunnet gjør oss fremmede både overfor omgivelsene og oss selv.

Ved å selge tiden sin, har lønnsarbeiderne overlatt meningen med sin eksistens i hendene på noen som gir blaffen i dem. Faktisk plasserer individet sin skjebne i hendene på dem som har til hensikt å overkjøre en. Lønnsarbeidet har gjort det mulig for generasjoner av menn og kvinner å unngå spørsmålet om meningen med eksistensen. Ved å gjøre seg nyttig, ved å gjøre karriere, føler lønnsmottakere over hele verden seg fri til å utsette dette helt essensielle spørsmålet til senere.

Når kapitalismen og dens institusjoner begynner å fucke med vårt vennskap, selvbildet eller relasjonene til omverden er det på tide å si at nok er nok. Ved å stille spørsmålet om revolusjon på nytt er det nettopp det forfatteren gjør. Sier stopp.

 

 

Politikkens fallitt

Tidligere i år utga Den usynlige komite en ny bok. Med tittelen Now kommer den i engelsk oversettelse i desember. Der fortsetter de sin teoretiske offensiv mot det moderne kapitalistiske samfunnet. Boken serverer en hardtslående sivilisasjonskritikk, og et sterkt forsvar for menneskelig autonomi. Det kombinerte angrepet fra kontinuerlige økonomiske kriser og et politisk system i fullstendig uorden, gjør at samfunnet er i ferd med å gå i oppløsning. Utover de vanlige parlamentariske hestehandlene finnes det ikke lenger en felles forståelse av noe som helst. I en manifest-lignende stil hevdes det at et hvert forsøk på å gjøre ting annerledes, bare er et forsøk på å gjenoppbygge politikkens betydning, og dermed en videreføring av det bestående. Den usynlige komite har med andre ord mistet troen på at det er mulig å oppnå meningsfulle forandringer gjennom reformer. Derfor har de ingen ønsker om å utøve politikk på en annen måte, men å gjøre noe helt annet enn politikk.

 

Sosiale bånd

Vår autonomi innskrenkes proporsjonalt med at økonomien stadig sluker større deler av menneskets eksistens. Forfatterne viser hvordan fritiden vår mer og mer tar form av arbeid. Før Uber var en tur alene i bilen en anledning til å dagdrømme, mens det nå er en mulighet til å tjene noen flere kroner. Før Airbnb var et ledig rom i huset et gjesterom. Nå er det tap av inntekt. Alle deler av menneskets liv kan i dag veksles inn i hard valuta. Til og med søppelet vårt tjener noen penger på. I Komiteens øyne er dagens teknologiske fremstøt ikke annet enn et forsøk på å sysselsette de som ikke kan utnyttes gjennom lønnsarbeidet. Resultatet av dette er at vi selv er i ferd med å bli søppel. Menneskelig søppel som utnytter hverandre under påskudd av delingsøkonomien. Dersom vi ønsker å leve må vi unnslippe økonomien.

 

Fryktede ord

Bøkene deres har hatt en voldsom sprengkraft. Forfatterkollektivets første bok, Den kommende oppstanden, klatret rask på bestselgerlistene da tv-verten på Fox News, Glenn Beck, i beste sendetid omtalte den som «the most evil book I’ve read in a long, long time». Boken ble oppfattet som en farlig trussel fra ultravenstre. Noe som selvfølgelig utelukkende gjorde boken mer interessant. Pamfletten ble oversatt til flere språk og anses i dag som venstreradikalismens håndbok i motstand par excellence. Skal man orientere seg i det ferskeste av politisk radikal tenkning i dag, kommer du simpelt hen ikke utenom forfatterkollektivets tanker.

Det er imidlertid ikke bare den høyreideologiske bastionen Fox News som mener de er farlige. Franske myndigheter ble tilsynelatende også redde for hva tekstene til disse intellektuelle, unge anarkistene kunne forårsake. Terrorisme, oppfordring til borgerkrig og angrep på demokratiet er bare noen av anklagene franske myndigheter har rettet mot kollektivet.

11. november 2008 rykket om lag 150 franske politifolk ut for å arrestere forfatterne av disse tekstene. De drev da en liten landhandel og et jordbrukskollektiv i en søvnig landsby med navnet Tarnac. Tyve personer ble arrestert, hvorav ni siktet for å ha planlagt terrorhandlinger. Selv om en tysk gruppering kort tid etter påtok seg ansvaret for foretaket – sabotasje på det franske høyhastighetstoget TGV – fortsatte rettsprosessen. Spesielt ivrige var myndighetene på å komme til bunns i hvem som var opphavspersoner bak Den kommende oppstanden. Forfølgelsen var tilsynelatende politisk motivert, og gikk til slutt så langt at flere menneskerettighetsorganisasjoner gikk ut og sterkt kritiserte myndighetene.

Selv om Den usynlige kommite ikke er terrorister, er det er tydelig at anarkistene i det anonyme forfatterkollektivet er utålmodige. Som tittelen deres siste bok Now symboliserer er det nå vi må sette inn støtet. Som et symbol på dette kan nevnes at det i første kapittel foretas en dekonstruksjon av ideen om håpet. I følge Komiteen frelser ikke håpet oss. Det slår tvert i mot om til det motsatte, noe som ødelegger oss. I følge Den usynlige komite er håpet ikke annet enn en konstant drivkraft mot i morgen. Håper man på bedre tider, forholder man seg også passiv til nåtiden. Det er som å sitte stille i båten, og ønske at bølgene blir mindre. Kanskje gjør de det, kanskje ikke. Når vi hører insisterende krav om å gjøre endringer i dagens klimadebatt, fungerer teknologioptimisme og fremtidstro som Valium for oss. Forfatterne kaller derfor håpet for en enorm ventingens pedagogikk.

 

 

Revolusjonær nytenkning

Den usynlige komite ønsker å befri den revolusjonære tankegangen fra det de kaller den gamle konstitusjonelle fantasien. I arven etter den franske revolusjon skiller man mellom folkets konstituerende makt og den konstituerte makten. Implisitt i denne distinksjonen ligger ideen om at folket overgir sin makt til et representantskap som fatter avgjørelser på deres vegne.

Retorisk skiver Kommiteen at kravet om konstitusjonell reform både tilfredsstiller begjæret etter å endre alt, og begjæret etter å la alt være som det er. Konstitusjonelle opprør vil derfor alltid ende som alle revolusjoner til nå har endt. De vil til slutt vende om til sin motsetning. Til kontroll og hegemoni. For så lenge revolusjonen formulerer seg i loven og rettighetenes språk, er måten å nøytralisere den på godt kjent.

 

Destitusjon

For å frigjøre den revolusjonære logikken fra dette sporet utformer forfatterne en ny handlingsteori. Det mest fundamentale begrepet i denne sammenheng er noe som kalles destitusjon. På latin betyr destituere å stå alene, å sette til side, å forlate. Der hvor den konstitusjonelle logikken kolliderer mot maktapparatet man forsøker å ta kontroll over, er man fra destitusjonens ståsted mer opptatt av å unnslippe det samme apparatet. Den destitusjonelle gest kan således sies å være leting etter en utgang.

Destitusjon er ikke først og fremst et angrep på institusjonen, men på behovet for den. Institusjonene holder oss alle i nakken gjennom grepet den har på Selvet. For å oppnå suksess konformerer vi mot refleksjonen man ser i det sosiale spillets speilbilde. Det å «være noen» innebærer anerkjennelse av og trofasthet til en eller annen institusjon. Hensikten med destitusjon er å bryte dette kretsløpet, og slik skape et brudd i det fatale mønsteret som får revolusjoner til å reprodusere hva de har drevet vekk. Denne forståelsen ledet i 2016 Frankrikes svar på Occupy-bevegelsen, Nuit Debout, til å bruke slagordet «vær uregjerlig» i sin protest mot den nye arbeidslivloven.

 

Nytt begrep om sosialisme

Ettersom de mener den klassiske marxismen har mislyktes, fyller de begrepet om sosialisme med nytt innhold. Modellen for fremtidens fellesskap finnes i de sosiale båndene som blant annet smis i gatekampenes hete sammenstøt med politiet. Målet er et levende fellesskap de velger å benevne som kommunisme, men som ligner lite på hva vi vanligvis forbinder med begrepet. Det er en ny kommunisme som forsøker å unnslippe maktens abstraksjoner og den representasjonelle politikkens golde landskap.

Fellesskapet de søker kalles på fransk commune. På norsk kaller vi dette kommune, et ord som er hentet nettopp fra fransk. Felles for begge begrepene er de etymologiske røttene i det latinske communis, som betyr felles. Kommunen danner grunnlaget for deres nye form for sosialisme. I motsetning til klassisk marxisme har ikke samfunnet forrang for individet. Slik Komiteen ser det finnes aldri fellesskapet som en enhet, men eksisterer alltid som en opplevelse av kontinuitet mellom individ og verden. Med andre ord en følelse av at din og andres skjebne henger sammen. Ikke abstrakte ideer om samfunnsstrukturer, men en form for kontinuitet. Kommunen er en pakt, en troskapsed om å møte verden sammen.

I kjærlighet og vennskap opplever vi en slik følelse av kontinuitet. En kontinuitet mellom mennesket og verden. Den usynlige komite skriver at de har kjent den samme følelsen i opprørets time. Når alle forholder seg til planen som er lagt, når ropene fra venner gir mot, når en gate-sykepleier gir bistand til en ukjent person. I disse stundene oppleves denne inderlige forbindelsen til omverden. Heller enn å se seg selv og verden separat, ser de seg selv og sine menneskelige slektninger i direkte kontakt med en liten del av verden som de er glad i. Det er en slik forståelse av kommunisme som får Komiteen til å hevde at organisering ikke er annet enn å elske hverandre.

 

Kreativ destruksjon

Fra det destitusjonelle ståstedet kan man oppdage det konstruktive i ødeleggelser. Derfra blir det mulig å begripe knusing og plyndring som en debatt i det offentlige over spørsmålet om eiendom. Ødeleggelsene er på et vis å ta tilbake det man til nå har blitt nektet. Forstått på denne måten er ikke den som knuser engasjert i en negativ handling, i negasjon, men paradoksalt nok blir handlingen en form for affirmasjon. Man avslører hvor problematisk det er at eiendommens regime styrer alt.

Komiteens forsvar for plyndring, knusing og ødeleggelser vil nok forårsake motstand i selv den mest hardbarkede leser. Likevel er det viktig forsøksvis å komme over en slik umiddelbar reaksjon. For vandalisme er alltid myndighetens argument for å sette borgerne opp mot demonstrantene. Heller enn å fordømme raseriet, bør man forsøke å forstå hvor sinnet kommer fra.

 

Fortolkning

Den usynlige komite prøver ikke å overbevise oss. Påstandene som fremsettes i boken er ikke ment som et forsøk på å gi oss sannheten med stor s. Vi opplyses tidelig om at det vi leser først og fremst er forfatterens oppfatning av verden, hva de bryr seg om, det som holder dem våkne om natten og hva som holder dem i livet. Selv om vi kanskje ikke er enige i alle bokens poeng, gir det derfor liten mening å plukke fra hverandre bokens ulike deler, slik enkelte utenlandske kritikere har vært fristet til å gjøre. Det er heller ikke en bok man burde ignorere, slik en nesten samlet norsk kritikerstand har gjort. Om vi ønsker å forstå vår tids politiske kaos, er det viktig å lese disse utålmodige tankene. Vi har da mulighet til å få et virkelig innblikk i dagens unge, radikale menneskers sinnstilstand. Det krever en åpenhet for forslagene som anføres og en villighet til å engasjere oss i dem. Gjør vi det, vil den hjelpe oss å kaste lys over samtidens hendelser, og å peke ut en vei fremover.

André Ørvik

Kjøp Gateavisa!